Nordnorske gårdsbruk blir større og større, men utvidelsen er i stor grad basert på leid jord. I tidligere tider var leilendingen den som leide jorda av godseieren. I dag er det omvendt: Jo større gårdsbruk du driver, desto mer jord leier du. Dette holder jorda i drift på mange nedlagte bruk, men skaper nye utfordringer for de som skal leve av landbruket.

Skrevet av Finn-Arne Haugen, regionleder Norsk institutt for skog og landskap.

Teigstrukturen på jordbruksarealene er ikke tilpassa et moderne landbruk med stadig færre og større gårder, samt økende krav til effektivitet og produksjonsvolum. Måten vi organiserer jordbruksarealene på er en arv fra et jordbruk vi hadde for flere tiår siden.

Dersom bonden skal investere for framtida må han ha forutsigbarhet i gårdsdrifta og sikkerhet for investeringene sine. Dette får han ikke når han må drive på leide arealer. Dermed oppstår et paradoks, der utstrakt bruk av leiejord både er en forutsetning og et hinder for utviklingen mot et jordbruk med store enheter.

Bønder i Nord-Norge avhengige av å leie
Utviklinga mot færre og større bruk har pågått siden 1970-tallet, og nå vil regjeringa legge enda bedre til rette for at de som ønsker å drive stort skal få muligheten til det. Mer enn 80 prosent av gårdsbrukene i Nord-Norge er i dag avhengig av leiejord for å produsere nok vinterfôr. Over halvparten av bøndene i nord leier jord fra mer enn fem andre gårdsbruk, og i snitt leier hvert gårdsbruk nesten 60 prosent av den jorda de har behov for. Noen gårdsbruk har så mye som 80-90 prosent leid jord.

Økt bruk av leiejord har konsekvenser. Bonden må ut og «shoppe» leieavtaler.  Det blir ofte lange avstander og mye kjøring mellom mange små teiger. Begrensinger i hvordan man kan drifte arealene er ikke uvanlig.  Jorda gården disponerer blir et mer eller mindre tilfeldig resultat av hvor det finnes eiere som er villige til å leie ut eiendommen sin til akkurat denne bonden, og ikke et resultat av hvor det er rasjonelt for ham å drive.

Lange avstander – stort transportbehov
Lange avstander og mange små teiger betyr stort transportbehov. Det går mye tid og diesel til kjøring mellom alle jordene. Forbruk av dekk og drivstoff betyr både høyere kostnader og økte utslipp av klimagasser. Et eksempel fra virkeligheten: En gårdbruker i Lyngen leier 80 prosent av jorda han har behov for fra 25 ulike eiendommer fordelt på en 75 kilometer lang strekning.  En enkelt tur til hver eiendom betyr samlet traktorkjøring på over 500 kilometer!

Konsekvensen av denne utviklinga er klar: Større gårdsbruk betyr økte investeringer for den som ønsker å satse, men samtidig høyere risiko fordi drifta baseres på en usikker tilværelse som leilending. Dette er en kostbar og lite rasjonell utnyttelse av ressursene, både for bonden og samfunnet.

Tegn kartet på nytt!
Hva er så alternativet? Jo, vi kan tegne kartet på nytt! La oss se forbi gamle teig- og eiendomsstrukturer. Ikke gjennom opphevelse av eiendomsretten, men gjennom samordning og styring av leieforholdene, driveplikt og en knallhard praksis for jordvern slik at leiejorda kan samles bedre rundt hver enkelt gård. Samtidig er det viktig at praktiske hindringer for rasjonell drift ved jordleie fjernes. Når en bonde leier tilgrensende eiendommer må disse kunne drives under ett, uten å være adskilt med gamle gjerder som ikke lenger har noen praktisk funksjon.

Finn-Arne Haugen er vegetasjonskartlegger og leder for Skog og landskaps kontor i Tromsø. Foto: Lars Sandved Dalen / Skog og landskap.

Det bør også legges til rette for nydyrking der dette er et bedre alternativ enn å leie mange spredte teiger. Potensialet for nydyrking er nemlig større enn mange er klar over. Bare i Troms er det nesten 1 million dekar dyrkbar mark som kan utnyttes. Dette er skog, myr eller annen type mark som er dokumentert å holde god kvalitet som dyrkingsjord. Lyngenbonden i eksemplet ovenfor har 6400 dekar dyrkbar jord nærmere enn 4 km fra gården. Men nydyrking blir utfordrende når disse arealene er fordelt på nærmere 100 eiendomsteiger!

Vi må godta nedleggelse og gjengroing
Det er store regionale forskjeller på landbruksaktiviteten innad i Nord-Norge. Bøndene i Lyngen, for eksempel, høster nesten av 90 prosent av dyrkingsarealet i kommunen. I andre områder kan det være slik at de fleste gårdsbrukene er lagt ned. Det er jordbruksarealene i de regionene som har de beste forutsetningene som bør prioriteres. Det betyr at vi også må godta nedleggelse og gjengroing av en del arealer som ikke holder krav til moderne drift, eller som ligger langt unna aktive bruk. Men kulturlandskapet er et produksjonslandskap. Det har alltid endret seg i takt med høstingsstrategiene.

Satsing på landbruket i Nord-Norge betyr at vi må tørre å forvalte jordbruksarealene på en måte som er tilpassa dagens virkelighet. Da må det tas grep som fordeler jorda rasjonelt mellom de gårdene som er i drift og som gir forutsigbarhet i jordleien.

Artikkel hentet fra nordlys.no