Mat kan produseres i et landskap fattig på biologisk mangfold, kulturminner og andre landskapselementer, men det kan også skje i et landskap som gir så mye mer enn ren kaloriproduksjon.

Skrevet av: Grete Stokstad , Skog og landskap

Måling av miljøindikatorer for Norsk landbruk viser at kulturlandskapet har holdt seg relativt stabilt siden begynnelsen av 2000 tallet. Visuelle landskapselementer som steingjerder, tre-rekker, åkerholmer og åpne bekker er stort sett blitt vedlikeholdt, men for at dette skal vare er det viktig at både miljøvirkemidler og miljøbevissthet blant bønder videreføres.

Tette gjødselkjellere, redusert jordbearbeiding og høyere kunstgjødselpriser, kombinert med lavere kornpris, har samlet bidratt til en positiv utvikling på avrenningssiden. Økt bevissthet om problemene sammen med virkemidler som fremmet god praksis med hensyn til pløying, beiting, gravminner, dammer og steinrøyser – selv om de kanskje ikke gav så stor økonomisk uttelling – har ført til at mange bønder har vært bevisste kulturlandskapsforvaltere i tillegg til sin rolle som matprodusenter.

Mat kan produseres i et landskap fattig på biologisk mangfold, kulturminner og andre landskapselementer, men det kan også skje i et landskap som gir så mye mer enn ren kaloriproduksjon. Med et rikt landskap følger det økosystemtjenester der man for eksempel ikke behøver å plassere ut bikuber for å få avling. Regjeringen fokuserer nå på produksjon og effektivitet. Kanskje har produksjonskapasiteten lidd noe under virkemidler som i større grad er rettet mot fellesgoder enn mot kg per dekar. Samtidig har nok finansieringen av produktivitetsfremmende forskning vært nedprioritert, men dette er nå i endring. Det er imidlertid viktig å sette forskningen på produksjon inn i en sammenheng med det landskapet vi vil ha som ikke alltid lar seg kombinere med bruk av størst, tyngst, bredest og raskest utstyr.

Regjeringen legger på ny vekt på produksjon, og virkemidler rettes dermed mot å legge forholdene bedre til rette for store produsenter. Dette målet går på bekostning av de mindre. Det gjenstår da å se om favorisering av store kan dekke opp for produksjonstapet når de mindre produsentene faller fra.

Jordbrukslandskapet i Norge er oppstykket. Forskning viser at slik oppstykking er viktig for det biologiske mangfoldet i jordbruksområdet. Samtidig gir det landskapet en visuell kvalitet. Det siste innebærer opplevelsesverdi for turister, men også en miljøverdi for den lokale befolkningen. De fleste av oss, også i byer og tettsteder, bor fortsatt i eller svært nær jordbrukets kulturlandskap.

I dag drives en betydelig del av jordbruksarealet som leiejord, og leietaker driver oftest alt fulldyrka areal som er tilbudt fra en eiendom, men vil dette vare?  Kravet om driveplikt, som er pålagt eier, blir urealistisk om det ikke er noen som vil drive jordbruksarealet. Areal og kulturlandskapstøtten er viktig for at areal holdes i bruk, men i deler av Nord- Norge og i Agder-fylkene ser vi at det ikke er tilstrekkelig.

For å drive store enheter kreves det effektivitet.  Mer arbeid skal gjøres innenfor et kort tidsvindu for å unngå tap av avling eller kvalitet. Arbeidskraft er relativt sett dyrt, så løsningen blir økt mekanisering, som igjen betyr større og tyngre maskiner.  Det innebærer samtidig at mer areal marginaliseres, med mindre man fjerner bekker og kantsoner eller dyrker opp dyrkbare mellomrom i jordbrukslandskapet slik at utstyret kommer fram.

Slik tilrettelegging vil være fornuftig sett fra den enkelte driftsenhet, men kan samlet og over tid gi et betydelig fattigere landskap. Samtidig trues tilgjengeligheten når jordbruksarealet ligger som en sammenhengende barriere mot ferskvann og utmark.  Resultatet kan bli en redusert støtte i befolkningen med påfølgende tap av alliansepartnere for jordbruket.

Etter jordbruksforhandlingen ble det satt ned et utvalg som skal se på miljøvirkemidlene i norsk landbruk. Skog og landskaps overvåkingsprogram over jordbrukets kulturlandskap (3Q), viser at vi ikke har hatt drastiske endringer på 2000 tallet, selv om størrelsen på jordstykkene mange steder har økt. Det vil si at små arealer er tatt ut av drift, eller at jorder som tidligere er drevet separat nå blir drevet sammen. Vi vet ikke hva som hadde vært fasiten uten dagens virkemidler, men vi vet at bonden har økende økonomiske insentiver til å fjerne driftsmessige hindringer som f.eks. kantsoner.

Vi vet også av tidligere erfaring fra 70- og 80-tallet at sterkt fokus på produksjon lett får utilsiktede konsekvenser for miljøet. Det er viktig at virkemidlene også framover bidrar til at framtidens bønder fortsatt tar på seg rollen som kulturlandskapspleiere, i tillegg til å være matprodusenter som skal fø en økende befolkning. For denne befolkningen vil formodentlig også ha det så bra økonomisk at den bryr seg om å ha et variert og spennende landskap å leve i.

Artikkel hentet fra Nationen.no